De tre siste årgangene av Lokalhistorisk årbok for Rogaland har vært ikketematiserte bøker, men redaksjonen har hvert år vært på jakt etter emner som kunne være særlig aktuelle nettopp det året. Før den tid kom det hele fire temabøker, men der temaene ikke nødvendigvis var direkte knyttet til året for bokutgivelsen.
Dette året sier vi i redaksjonen «Ja, takk, begge deler». Vi har laget ei temabok, og stoffet er i sin helhet knyttet til 2025. Dette året har nemlig jubileene stått i kø, både lokalt og nasjonalt: bispedømmejubileum, utvandrerjubileum og jubileet for fredsslutningen i 1945.
Stavanger bispedømme, Stavanger domkirke og Stavanger by feirer 900-årsjubileum i 2025. Dette måtte vi markere, men for oss var det viktig at stoffet ikke skulle handle om jubileet i snever forstand, men være knyttet til det vi kan kalle rogalandsk kirkehistorie. Arne Kvitruds artikkel er vel den som nærmest knytter an til selve Domkirken. Eldar Myhre tar fatt i det opprinnelige Stavanger bispedømme og reflekterer over den ganske spesielle utstrekningen det hadde. På 1600-tallet ble bispestolen flyttet til Kristiansand, og vi bringer utdrag av kirkehistorikeren Oluf Kolsruds artikkelserie fra rundt 1920. Den ble trykt i Stavanger Aftenblad forut for det som i år faktisk er nok et jubileum, nemlig hundreårsjubileet for gjenopprettelsen av Stavanger bispedømme i 1925.
I dag er det lett å glemme at store deler av den rogalandske kirkehistorien i realiteten er katolsk. Det har vært påpekt at dette faktum har vært lite fokusert i jubileumsåret, og derfor synes vi det er ekstra grunn til å løfte denne siden av kirkehistorien fram. Gunnar Skadbergs artikkel tar fatt i dette, og så har vi fått Magnus Wathne, som selv er katolikkk, til eksplisitt å lede oss gjennom Stavangers katolske historie, fra middelalderen og helt fram til i dag. Den kirkehistoriske delen av boka avsluttes med Snorre Waldes blikk på altertavlen i Strand kirke.
Når det gjelder utvandrerjubileet, som markerer at det er 200 år siden sluppefolkets Amerika-ferd med Restauration, tenkte vi at heller ikke dette temaet i boka trengte å begrense seg til utvandring til Amerika. Nå har det likevel i stor grad blitt sånn, men Stian Ravndals innledningsartikkel, som tar utgangspunkt i en utstilling på Jærmuseet dette året, kommer også litt inn på migrasjon i dag. Det synes vi er prisverdig.
Vi har vært så heldige at vi har kunnet samarbeide med norsk-amerikaneren Tom Olmstead. Han nedstammer i rett linje fra en av familiene om bord på Restauration, han har tatt vare på omfattende og unik familiedokumentasjon fra familiens 200-årige amerikanske historie, og han er selv en skrivefør mann. Vi er svært fornøyd med å kunne bruke fortellingen om familien Olmstead som eksempel på hvordan det har gått med rogalendinger i Amerika.
Vi bestemte oss tidlig for at amerikabrev måtte være en del av utvandrertemaet vårt, og det tas vare på i Gunnar Skadberg og Roar Lunds artikler. Og så har vi gleden av å presentere noe helt nytt, og kanskje kontroversielt: Helene Bjørntvedt har foretatt omfattende kildestudier rundt selve objektet for 200-årsjubileet, utvandrerskipet Restauration. Det hun har funnet, vil sikkert overraske mange.
I motsetning til de andre to temaene, ønsket vi ikke å markere 80-årsjubileet for frigjøringen i 1945 med mye allment stoff om emnet, altså generell krigshistorie. Her skulle freden i 1945 være sentral. I 2023-årgangen brakte vi en artikkel med krigsminner av John Stangeland. Der sløyfet vi det han hadde å fortelle om da freden kom, og denne delen trykker vi i år. Et interessant spørsmål når vi skal minnes 1945, er hvordan dette året danner utgangspunktet for en omfattende minnekultur knyttet til 2. verdenskrig. Med utgangspunkt på Haugalandet og i Dalane viser Dan Dyrli Daatland oss hvordan vi i Rogaland har laget ulike typer minnesteder der både begivenheter og enkeltmennesker står i sentrum. Offentlige arrangementer knyttet til minnet om krigsårene foregår gjerne nettopp på disse minnestedene, og ikke minst står de sentralt i 17. mai-feiringen den dag i dag.
Til slutt vil vi peke på en artikkel som kan sies å ha hjemstavn i to av årets jubileer, og som i boka er plassert i grensepunktet mellom utvandring og frigjøring. Også dette bidraget velger vi å kalle en fortelling, og den handler om norsk-amerikanske Sophie Peterson. På den ene side kan vi her snakke om «omvendte amerikabrev», siden det er snakk om en ung amerikansk dame på besøk i gamlelandet som skriver brev hjem om livet på en heiegård i Dalane på slutten av 1930-tallet. Så kommer krigsutbruddet, og Sophie blir sittende fast i Norge. Dermed går teppet opp for en ganske så spesiell krigshistorie, men heldigvis med lykkelig slutt.